Dumme mennesker, med smarte telefoner

Sjelden eller jeg vil si aldri, er mobilen min og jeg langt unna hverandre. Slik har det bare blitt. Den har alt av digitale plattformer tilgjengelig, så jeg hele tiden har mulighet til å holde meg oppdatert. Og i dagens samfunn er det viktig å være oppdatert. For hva om du skulle gå glipp av at ekskjæresten din plutselig hadde slått opp med den nye kjæresten sin? Eller at du ikke fikk med deg at Petter Northug hadde fyllekjørt før sånn 4 timer etter alle andre hadde fått det med seg. Det ville jo vært krise. Eller?

Den amerikanske professoren Lawrence Lessig(født 3. Juni 1961) har utgitt boken ”Code 2.0” hvor han tar opp utfordringer knyttet til Cyberspace. I boken snakker han om at i Cyberspace ville man kunne finne det ideale liberalistiske samfunnet, med frihet uten anarki og kontroll uten regjering. Et samfunn vi i den virkelig verden aldri kommer til å få oppleve. Men Lessig snakker kanskje aller mest om viktigheten rundt frihet, og kanskje enda mer om kontroll. Selve hovedpoenget i boken er at nettet trenger regulering og kontroll. For selv om han frykter at kontrollen vil redusere friheten, ser han at det er høyst nødvendig med den.

Lessing tar og opp et annet viktig tema i boken, han snakker om ”det andre livet”, det virtuelle livet, det livet som for noen kanskje blir det virkelige. I dag finnes det mange såkalte ”verdener” på nett hvor du kan bygge opp ditt eget liv, basert på dine lover og regler. På mange måter kan en si at man bygger sin egen alternative virkelighet på nett. Og for mange er det kanskje den virkeligheten de foretrekker. Det finnes mange spill som eksempler på dette, blant annet da World of Warcraft, som kanskje er en av de mest kjente. Selv har jeg aldri vært borte i en sånn nettbasert virkelighet, men det slår meg at nettsamfunn som blant annet Facebook også gir mange mulighet til et slags alternativt liv. Det finnes mange mennesker der ute som sitter og lager falske profiler, eller jukser til sine egne. Selv om Facebook på flere måter ikke er et alternativ til det virkelige liv, har det nettbaserte samfunnet blitt kraftig integrert i det. Sammen med mange andre sosiale medier. Profilene ligner jo særdeles på det virkelige livet, men man har allikevel muligheten til å pynte det.

Selv føler jeg at jeg blir selvmotsigende når det kommer til sosiale medier. For jeg synes folk bruker altfor mye tid på den såkalte virtuelle verden, og altfor lite på den virkelige. Likevel har jeg øynene altfor mye plassert ned i telefonen. Jeg er ikke noe særlig aktiv på disse sosiale medier, men jeg er likevel flink til å holde meg oppdatert. Og slik tror jeg det har blitt for mange. Vi er blitt så opptatt av å hele tiden være oppdatert, at vi glemmer å se alt som foregår rundt oss. Og det er skummelt og tenke på om dette en dag vil resulterer i at vi egentlig bare blir dummere mennesker, med smarte telefoner? Telefonen som i løpet av de siste årene bare har blitt mindre og mindre, gir tilgang til en verden som bare blir større og større. Digitale plattformer er blitt så tilgjengelige at vi nesten ikke rekker å kjede oss før vi tar opp telefonen og underholder oss. Og det skremmer meg at det har blitt sånn. Og aller mest skremmer det meg at jeg dessverre er sånn. For selv om det nødvendigvis ikke har noe med koder og regler som Lessing snakker så fint om, så ser jeg det som en samfunnsmessig utfordring at folk er blitt mer opptatt av å sitte på telefoner og nettbrett, en å faktisk kommunisere med hverandre. Mange av de digitale plattformene er såkalte sosiale medier, men jeg lurer på hvor sosialt det egentlig er. Internett gjør det kanskje enklere å bli kjent med folk, men hva med å bli kjent ansikt til ansikt.

Men misforstå meg rett, selv om jeg synes vi bruker for mye tid på se ned på telefonen, så ville jeg ikke vært i en verden foruten. Jeg synes bare at det har blitt for mye. Det virker som at vi har blitt mer opptatt av å dokumentere øyeblikkene på sosiale medier, enn å faktisk oppleve de. Det har blitt viktigere å ta bilde av latterkrampen, enn å faktisk bare ha latterkrampe. Og jeg må innrømme at jeg er litt bekymret for at jeg var blant de siste som fikk oppleve hvordan det var å bli bedt om å gå ut å leke når jeg kjedet meg, istedenfor å bli bedt om å leke på Ipaden. Nå er det helt sikkert ikke det jeg beskriver gjeldende for alle, og kanskje dette innlegget egentlig ble et slags oppgjør med meg og mine vaner.

"Det virker som at vi har blitt mer opptatt av å dokumentere øyeblikkene på sosiale medier, enn å faktisk oppleve de"

«Det virker som at vi har blitt mer opptatt av å dokumentere øyeblikkene på sosiale medier, enn å faktisk oppleve de»

Uansett, et liv uten den tilgjengeligheten vi har til digitale plattformer i dag er vanskelig å se for seg. De har kommet for å bli, og på mange måter er det deilig at de er der. Men man må kanskje lære seg å begrense bruken, så hele livet til slutt ikke blir digitalt. Jeg skal i hvert fall prøve å ta meg en tur ut i morgen, med mobilen liggende hjemme. Så får vi se hvor langt jeg kommer, før jeg finner ut av at jeg må hjem, for å se om Petter Northug har tilstått å ha fyllekjørt eller ikke.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s