Alt jeg tenkte jeg måtte lære før jeg kunne skrive, lærte jeg mens jeg skrev

Jeg skrev i mitt første innlegg at jeg flere ganger hadde lurt på hvordan det ville være å blogge, og jeg har kommet frem til at det må være utrolig slitsomt. I hvert fall om du er en toppblogger. Nå ligner ikke akkurat denne bloggen særlig på de jeg selv leser, men jeg skal innrømme at jeg flere ganger i denne prosessen har vært mer fristet til å skrive om den vesken jeg jeg kjøpte i forrige uke, enn å fortsette på dette innlegget som ikke ville bli lengre enn 4 setninger, første gangen jeg skulle skrive det. Men prøving og feiling gir resultater, og tilslutt ble også dette innlegget ferdig.

veske+data

Jeg må si at det har vært en lærerik opplevelse å skrive blogg. Selv om det har tatt litt lengre tid enn jeg i utgangspunktet hadde forestilt meg at det ville ta. Vi har hver uke fått servert nye og spennene oppgaver vi har skullet skrive om, og jeg har fått utvidet kunnskapsområdet mitt. Jeg har fått reflektert over temaer jeg aldri før hadde reflektert over, samtidig som at jeg har blitt enda litt rikere når det kommer til kunnskapsfronten. Jeg har blant annet lært om hvordan vi bedre kan utnytte internett og digitale plattformer, samt fått et mer kritisk syn på digital formidling. Men først og fremst setter jeg pris på skrivetreningen. Det har vært utrolig fint å ha en plattform man kan skrive på, og temaene har vært interessante å lære om. Når det kommer til mine mål for bloggen, vil jeg si at jeg har klart å ta til meg mye kunnskap grunnet denne bloggen, som i utgangspunktet var hovedmålet. Når det derimot kom til å være flink til å arbeide med bloggen regelmessig, har det målet dessverre til tider blitt side satt av jobb og litt ferie. Men det hadde jeg egentlig forventet.

Alt i alt har bloggen vært en fin opplevelse, og jeg må si det er en lettelse å være ferdig, samtidig som at det skal bli litt trist å si farvel. Bloggen har gitt meg mye ny lærdom, tiltros for at den til tider har gitt meg hodebry. Men heldigvis ble det sånn at alt jeg tenkte jeg måtte lære før jeg kunne skrive, lærte jeg mens jeg skrev. Nå for jeg bare håpe at alt ikke blir glemt.

På gjensyn!

00066- gressholmen m. juliepikeshoot_0034

Gamification!

Gamification (spillifisering) handler om at man benytter spill-mekanismer eller spill-elementer i sammenhenger som ikke har noe med spill å gjøre. Tanken bak gamification er å øke engasjementet, underholdningsverdien og motivasjonen til brukerne når det kommer til problemløsning.

Gamification er på mange måter et spennene begrep fordi spill kan være med på å gjøre ting man normalt finner uinteressant og kjedelig, til noe spennene og utfordrerne. Gamification gir mennesket mulighet til å få utløp for naturlige behov som eksempelvis selvrealiseringsbehovet, konkurranseinstinktet og ønske om å lykkes. Et godt eksempel er trening, det er noe mange ser på som tungt og slitsomt. Og selv vet jeg at det kan være vanskelig å få rumpa opp av sofaen, og inn i løpeskoene. Men det finnes i dag diverse apper som eksempelvis logger antall skritt, kalorier osv, samtidig som den motiverer til mer trening ved hjelp av resultatlister og nye nivåer. Det finnes også diverse nettsider og apper som bruker gamification i utdannelse og læring. Og det er ingen hemmelighet at i opplæringssammenheng ville det å bruke spill til å lære barn ny kunnskap, virke både motiverende og engasjerende. Gamification blir og flittig brukt i reklame og markedsføring av bedrifter, i kjøretøysammenheng og i journalistikken. Se eksempel under.

Jeg synes på mange måter at Gamification er et smart konsept, fordi det er med på å skape interesse og engasjement ovenfor en sak. Men det finnes områder man skal være forsiktig med å bruke spill metodene. I eksempelvis en nyhetssammenheng hvor man bruker gamification til å sette seg inn i en sak, er det kanskje fare for at man blir mer opptatt av spillet, istedenfor saken. Det er lett å glemme hensikten med spillet. Det ble for noen år tilbake laget et spill om tragedien på Haiti. En kan i spillet velge om man vil være overlevende, journalist eller hjelpearbeider. I utgangspunktet er det ikke nødvendigvis en dårlig idé, men det kan være litt skummelt i forhold til at selve tragedien kan bli stilt i bakgrunnen av spillet.

Personlig synes jeg gamification på flere områder er et genialt konsept, som sikkert kan utvikles til å kunne brukes innenfor enda flere områder. Selv om jeg og tror det er derfor viktig å passe på at spillet ikke setter formålet med spillet i skyggen, men at man hele tiden er klar over hva saken det handler om.

Har vi oss selv å takke for de lettleste ”nyhetene”, med de fengende overskriftene?

”Denne saken skrives på en banal måte. Dette kalles journalistikk”
Slik skriver Fredrik Drevon i kronikken ”Slik banaliseres mediene”, som ble publisert 13.02.2013 i Aftenposten. Kronikken handler om de seriøse dilemmaer nettmedier står ovenfor når det kommer til å generere trafikk for å få annonser, samtidig som at de skal drive seriøs journalistikk.

 I kronikken skriver han at mange av overskriftene starter setningene sine med denne, dette, derfor, slik og her, for å generere flest mulig klikk. Han gir blant annet eksempler på typiske overskrifter som; ”Dette sier tusen eksperter”, ”Her er de ti rikeste kjendisene” og ”Slik kan du tjene mer”. Selv synes jeg Drevons artikkel er festlig skrevet, og treffer hodet på spikeren. Og spesielt underholdende er det at jeg kjenner igjen så ufattelige mange av de overskrifter han siterer. Og kanskje er det enda mer tankevekkende at jeg har en tendens til å lese en del av dem. Ikke fordi jeg ikke setter pris på å sette meg ned i sofaen en lørdag morgen, med kaffen i hånden og lese et ordentlig stykke journalistisk arbeid. Men fordi tiden er knapp når jeg titter innom i en 5 minutters pause, i en ellers så travel hverdag. Og når du kun er innom for et par minutter, er behovet også annerledes. En vil ha en liten underholdene pause, og en vil ha den raskt. Og kanskje er det også derfor en lettlest sak som bare tar 4 timer å lage, får mer klikk enn en grundig og kritisk reportasje, som kanskje tar 4 dager å lage.

Selv skal jeg innrømme at jeg ofte klikker meg inn på artikler som lokker med spennende overskrifter, og ender opp skuffet. Rett og slett fordi innholdet ikke sto til overskriften. Og når en først da har tid til å sette seg ned så har man jo gjerne et ønske om å få servert kvalitetsjournalistikk, og ikke journalistisk som måler kvalitet i antall klikk.  Men for mange har det blitt en vane å skumme igjennom forsiden, åpne artikler med interessante overskrifter, og med det gi nettavisen et klikk. Så kanskje vi har oss selv å takke for de lettleste ”nyhetene”, med de fengende overskriftene. For det er ingen hemmelighet at nettavisene er svært glad i å skrive om kjendiser og treningstips, og at disse artiklene også gir mange klikk.

For mange er det kanskje nok å klikke seg inn på eksempelvis VG eller Dagbladet og bare få et overblikk av nyhetene rundt om i verden. Og kanskje holder det for dem. Men ønsker du den litt tyngre journalistikken, og litt mer enn et overblikk, så må du per i dag betale en slant for den. Enten om det er i form av papiravisen, eller i form av nettavisers betalingsmurer. Noen foreslår at vi må få folk til å forstå at arenaen for nyheter har flyttet seg, og at det ikke bare er papiravisen som er aktuell for kvalitetsjournalistikken, men også nettet. Andre foreslår mikrobetalinger, og noen at papirstøtten heller burde gå til god journalistikk. Men foreløpig er det opp til enhver å bestemme om god journalistikk er verdt å betale for.

Gjør 2014 til det året du er med på å forme webben

World Wide Web ble i 1998 utviklet av Tim Berners-Lee, og i 2014 fyller webben 25 år. Berners-Lee sier selv at webben har forandret verden på måter han aldri kunne ha forestilt seg, likevel påpeker han at vi fortsatt har en lang vei å gå. I forbindelse med webbens 25 års dag, laget Berners-Lee en video hvor han stiller spørsmål til hvordan webben blant annet skal bli tilgjengelig for alle. Hvordan vi bedre kan sikre at webben tar hånd om all personlig informasjon. Og hvordan webben enda bedre kan utnyttetes i forhold til utdannelse, underholdning osv. Selv sier han at det er vanskelige spørsmål, foreløpig uten konkrete svar. Han oppfordrer derfor alle oss til å dele våre ideer, og gjøre 2014 til det året du er med på å forme webben.

Det at webben står ovenfor store utfordringer er ingen hemmelighet, men jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke har tenkt så mye på dem. I hvert fall ikke når det kommer til deling av personvernopplysninger. Men etter et par søk på Google rundt vern om privatliv på nett, følte jeg meg plutselig veldig naiv. Det ble klart for meg at vi i prinsippet lar oss overvåke. Vi gir stadig vekk personinformasjon, tilgang på omgangskretser og bilder, i bytte mot tjenester vi ønsker å benytte oss av. Selv har jeg tenkt på det som ufarlig, men er det egentlig det? Det er lett å glemme fordi vi ikke direkte ser konsekvensene av det, men på mange måtet er det et inngrep i privatlivet ditt. Og retten til privatliv er beskyttet av internasjonale normer, og særlig i Menneskerettighetskonvensjonen. Så da er det kanskje litt farlig, likevel? Berners-Lee snakker også om at det er et mål at webben skal være for alle. Men selv om webben er godt integrert i vårt samfunn, og et liv uten, nå virker utenkelig, så står fortsatt nesten to tredjedeler av verdensbefolkning uten tilgang på webben. Det er en god tanke at webben en dag skal være tilgjengelig for alle, men foreløpig tror jeg det forblir med den gode tanken. For i så fall må alle ha tilgang på skolegang for å kunne lære å lese(så de faktisk kan få utbytte av webben), elektrisitet må på plass der elektrisitet ikke finnes, og viktigst av alt, fattigdom må bekjempes. Men for all del, det er et flott mål. Men for meg blir det naturlig å spørre seg om internett egentlig er globaliserende. Et annet voksende problem, som mange kanskje ikke er kjent med er Net neutrality, eller nettnøytralitet, om jeg skal oversette det på norsk. Nettnøytralitet handler i utgangspunktet om å bevare det åpne og tilgjengelige internettet. I hovedsak så betyr dette at internettleverandører ikke kan forskjellsbehandle mellom ulike typer av innhold og program på nett, og at de må behandle all data likt. Jeg synes videoen under forklarer det fint. http://www.youtube.com/watch?v=L11kLmWha6o Så, webben står som sagt ovenfor store utfordringer i fremtiden. Og det må nok mange kloke hoder til for å finne en løsning på de alle. Derfor er det kanskje greit at selveste Tim Bernes-Lee, samt to organisasjoner vil organisere aktiviteter alle kan bli med på for å være med på å lete etter disse løsningene. Berners-Lee ønsker at 2014 blir det året vi alle er med på å forme webben, og kanskje får webben bursdag ønske sitt oppfylt, og 2014 blir det året de fant faktisk løsninger. Til da, gratulerer med 25 års dagen, World Wide Web.

web25-anniversary

Det er viktig se på en nettavis som et annet medium enn papiravisen

Nettavisene må stadig jobbe hardere og hardere; ikke bare for å fange oppmerksomheten vår, men for å beholde den. Papiravisene har det sånn sett litt annerledes, forsiden må imponere oss for at vi skal gidde å kjøpe den, men når vi først har kjøpt den, så leser vi den jo. Mens nettavisen må holde på oppmerksomheten, og det er vanskeligere mener jeg. En avis ser ut som den så ut da du kjøpte den tidligere den dagen, og uansett hvor mange ganger du åpner den, så ser den fortsatt lik ut. Men en nettavis skal se annerledes ut hver gang du klikker deg inn, den skal være oppdatert. Og er den ikke oppdatert, er det ikke vanskelig å klikke seg inn på annen side isteden. Det er i grunnen veldig lett. Men en nyhetsredaksjon skal ikke bare være oppdatert, den skal også inneholde noe som passer for alle. Det stilles i dag utrolig høye krav til en nyhetsredaksjon når det kommer til både kvalitet og kvantitet, og det er ikke lett å møte dem alle.

Lindsay Palmer har skrevet artikkelen ”iReporting an uprising: CNN and Citizen Journalism in Network Culture”, hvor hun argumenterer både for og imot den nye borgerjournalistikken. Siden 2006 har CNN har en egen side som heter iReport hvor privatpersoner inviteres til å dele sine bilder og videoer av såkalte ”breaking news”. På den måten kan CNN være der det skjer, uten å faktisk være der. Og fordelen er jo at CNN får øyner og ører overalt. Men Palmer argumenterer mot at bidragene fra medlemmene av iReport verken er redigerte, undersøkt, eller fakta-sjekket. Hun stiller seg også på bakbena når det kommer til det at disse ”amatørreporterne” ikke får betalt for bidragene sine, tiltros for at CNN bruker det innsendte materialet på sine offisielle nettsider. Selv utrykker iReporterne at de (i hvert fall foreløpig) setter større pris på profesjonell annerkjennelse, enn behovet for å få betalt. Men uansett, hva med troverdigheten til kildene. Kan man stole på det iReporteren skriver? Er det objektivt? Palmer skriver at i hvert fall i USA har journalistene på mange måter har mistet tillit i samfunnet, og at befolkningen nå ønsker en mer borgervennlig-journalistikk.

shutterstock_133558739 [Converted]

I Norge har vi ikke tjenester som iReport helt enda, men de store mediehusene har tipstelefoner, og i Norge blir tips honorert godt. Og slik får også de store mediehusene i Norge hjelp til å være der det skjer. Likevel er det ikke bare viktig å være oppdatert og først ute med en sak. I artikkelen ”The Rise of Curiosity Journalism”, skriver Ian Bogost om at en sak som egentlig ikke er sak plutselig ble New York Times best leste artikkel i 2013. Det var en quiz som handlet om amerikanske dialekter og talemåter. Bogost skriver at det at artikkelen/quizen ble den mest leste er oppsiktsvekkende, men ikke egentlig overaskende? Han skriver videre om at saker som vekker nysgjerrighet og er kuriøst vil vekke oppmerksomhet hos leseren, og at det derfor kanskje ikke er så oppsiktsvekkende likevel at quizen om dialekter vekket så stor oppsikt. For kuriositet er og blir et viktig stikkord, for som oftest er de de sakene som opptar folk, og de som blir mest lest. Saker som er litt utenom det vanlig, og som ikke nødvendigvis oppfyller de vanlige nyhetskriteriene journalister forholder seg til. Men det er som Bogost skriver, enhver kuriositet er midlertidig. Og en på hele tiden komme opp med noe nytt.

Et annet grep flere og flere mediehus tar i bruk er bloggere. Blogging har blitt et stort og populært konsept, og mange av de har ufattelige høye lesertall. Flere og flere aviser har i løpet av den siste tiden begynt å presentere ulike blogger, og linker ofte til de for å skape samspill mellom avsender og selser. I følge Paul Bradshaw, forfatter av denne artikkelen, gir blogging ekstra rom til å invitere folk inn i journalistikken, samt gi dem en mulighet til å bidra med ytterligere informasjon og meninger. Og selv synes jeg det ofte kan være svært interessant å lese en privatpersons subjektive mening om eksempelvis en omdiskutert sak, og ikke bare fra en journalistisk vinkel. Her ser du blant annet et eksempel på en nettavis som samarbeider med en privatperson, i dette tilfelle dagsavisen.no og Sigrid Bonde Tusvik.

En annen ting som og slår meg når jeg besøker diverse nettaviser er at mange av artiklene er kjendisrelaterte. Og stadig leser jeg i kommentarfelt at flere og flere klager på at nettaviser ofte okkuperer forsidene sine med sånne saker. Men om man eksempelvis ser på vg.no mest leste sak i 2013, så var det faktisk kjendisbruddet mellom Tone Damli og Aksel Hennie. Det slår meg derfor at i tillegg til gravende journalistikk så må kanskje en nettavis kombineres med en god dose kjendisstoff, og en liten dose Tone Damli. For selv om mange klager på mangel på ordentlig nyheter, så er statistikken likevel klar. Bare les her.

På bakgrunn av det jeg har kommet frem til at jeg tror det er viktig se på en nettavis som et annet medium enn papiravisen. Med lesernes konstante behov for underholdning, samt følelsen av å være oppdatert, tror jeg at en god kombinasjon av profesjonelle journalister, samt borger-reportere vil kunne fungere i fremtiden. At nettavisene samarbeider med bloggere, samt holder seg oppdatert på kjendisverden ser jeg heller ikke på som noen dum i ide, så lenge de sakene fortsetter å være så populære som de er. Men en skal kanskje passe seg så det ikke blir for mye kjendis, for det hender jeg savner den tyngre, gravende journalistikk i disse nettavisene. Og når det skjer er det bare en ting å gjøre, smøre seg med tålmodighet, og heller leser litt Tone Damli-nyheter isteden.

Multimedial journalistikk

Helt siden internett gjorde sitt inntog på 90-tallet startet en ny epoke for avisen som medium. Nettavisene kom raskt på banen, og man trengte ikke lenger å måtte vente helt til neste morgen for å få ferske nyheter levert på døren. Nyhetene kom nå kontinuerlig, og som leser hadde man hele tiden mulighet til å holde seg oppdatert. Og journalistikken gikk fra å bare handle om ren tekst, til å nå også inneholde både lyd, foto, film og grafikk. Journalistikken ble multimedial.

shutterstock_118462969

I artikkelen ”New media and society”(2012), av Susan Jacobsen ser hun på den digitale utviklingen til New York Times nettutgave, igjennom 8 år. Susan Jacobsen er professor i journalistikk ved Temple University i Philadelphia, USA, og hun har altså forsket mye hvordan  på den nytimes.com bruker multimedia som et virkemiddel i sin nyhetsformidling. Selv om det ikke finnes en konkret definisjon på multimediale beskriver Jacobsen den som at flere kontinuerlige medier, som eksempelvis video og lys presenteres i et felles medium. Men et stillbilde som medfølger en tekst ville ikke gått under multimedia kategorien. Hadde bildet derimot vært en del av et slide-show, ville det vært annerledes. Jacobsen snakker også om at det har blitt en økende trend av bruk av bilder, videoer og annet som kan fenge den utålmodige leseren. Det er blitt forsket på at bilder og videoer er noe av det første som trekker øyets oppmerksomhet på en side, og at det for mange virker mer tiltalende enn bare en ren tekst. Hun snakker om at det og har blitt en økende bruk av grafikk, som virker veldig oversiktlig i uoversiktlige situasjoner. Jacobsen nevner også det at en tekst ikke trenger  å være lineær, som ellers i en papiravis. En kan eksempelvis i en multimedia artikkel linke til eldre, eller andre relaterte saker. Jacobsen snakker også om at i tillegg til å kunne linke til andre saker, har det og blitt svært vanlig å kunne dele saker via sosiale medier, som skaper større oppmerksomhet rundt dem. I artikelen står det å skrevet om ”audience feedback”, altså da tilbakemelding fra leserne. De fleste nettaviser i dag gir leseren mulighet til å kunne kommentere artikkelen, og gi direkte tilbakemelding til journalisten som har skrevet artikkelen. Dette kan være med på å skape diskusjon, samt virke inkluderende på leseren. Jacobsen skriver også at ved å bruke multimedia som et virkemiddel blir selve nettsiden interaktiv, som vil si at leseren kan klikke seg frem og tilbake til videoer, artikler og få med seg nyhetene på akkurat den måten man eventuelt skulle ønske.

I studiet tar Jacobsen for seg fire spørsmål hun ønsket analysen hennes skulle hjelpe til med å besvare. Og de lyder som følgende:

  1. Hva er de fortellertekniske betegnelsene for multimedia innholdet?
  2. I hvilken grad, om noen, finnes det elementer av digitale spill, eller andre interaktive innslag som hypertekst-lenker i presentasjonen. Og øker disse eventuelt over tid?
  3. I hvilken grad, om noen, er lesernes tilbakemelding tilstede i presentasjonen?
  4. Hva er forholdet mellom online multimedia og materiell trykket i papirutgaven av The New York times?

Om vi ser på dagbladet.no i lys av hvordan de fremstår i forhold til noen av de viktigste momentene Jacobsen nevner i sin artikkel, ser vi at det innholdet Dagbladet publiserer er multimedialt. Om man ser på artiklene deres er de blant annet veldig flinke til å linke til andre saker, eventuelt tidligere artikler, eller andre nettsider, du ser blant annet et eksempel på hvordan de linker til andre nettsider her. De har også en deleknapp til sosiale medier på hver av artiklene deres(twitter og Facebook), som kan gjør at andre kan dele artikkelen deres. Dette passer bra i forhold til at Jacobsens konklusjon er at sosiale medier er en økende trend, og at nyhetsproduksjonen nå benytter hypertekst i stor grad. Vi ser også at dagbladet.no og har et kommentarfelt nederst på alle artikkelen sine, hvor folk har mulighet til å kommentere igjennom profilene sine på sosiale medier.

Jacobsen skriver også om hvordan blant annet bildeserier gjør det mulig for journalisten og skape et forhold til leseren. Det er egentlig ikke så mange bildeserier å finne å finne i artiklene til dagbladet, foruten om på motesiden, til dagbladets kjendis.no side, det ser du et eksempel på her. Ellers har Dagbladet.no også et livesenterer, som er et slags informasjonssenterer for store nyhetssaker, det ser du et eksempel på her. På livesenteret får du ofte presentert live-video, helt ferske nyhetsoppdateringer, bilder og innspill fra de som følger saken.

Når det gjelder artikkelforfatterens påstand om at  nettavisene ikke utnytter multimedia til slitt fulle, så kommer det nok an på nyhetssaken. Dessuten er det mye som har endret seg siden 2008 når dette studiet ble avsluttet. Artikkelforfatteren nevnte blant annet at mye av innholdet i papiravisen var en direkte reproduksjon fra papiravisen. Det stemte kanskje da, men er ikke lenger tilfelle. Det satses mer og mer på nett, og markedet er hele tiden på leting etter å fornye seg. Vi lesere har blitt så opptatt av å hele tiden være oppdatert, at forventningspresset til nettavisene bare blir større og større. Og det forventes at de skal levere.

Trenger bloggverden et Pappahjerte?

Mammabloggere har lenge vært populære blant bloggleserne, så det var vel bare et spørsmål om tid før pappaene også skulle bli med på leken. Foreløpig er det ikke så mange av dem, men det hadde ikke forundret meg så mye om pappabloggere en dag skulle bli de nye rosabloggerne.

En pappablogg tilfører på mange måter noe nytt til bloggverden. Vi har sett alt fra mammabloggere, til motebloggere til kjendisbloggere, men ikke pappabloggerne. Mulig at de har eksistert, men ingen har klart å sette de på kartet før Peter Kihlman gjorde det med sin tekst om hvordan han hatet barn, men ikke forsto hva kjærlighet var, før han fikk et. Teksten skrevet av Peter på mammanett.no i 2012, fikk så gode tilbakemeldinger at den ble startskuddet for pappabloggen, Pappahjerte. Peter hadde gått fra å hate de bråkete snørrungene av hele sitt hjerte, til å etter å ha fått en sønn gro et helt nytt og annerledes hjerte, et pappahjerte. Og kanskje skulle akkurat dette hjerte bli fedrenes entré inn i blogguniverset.

DSC_1835

«Og kanskje skulle akkurat dette hjerte bli fedrenes entré inn i blogguniverset»

Peter når ut til folket av flere grunner, han er annerledes, han er ærlig og han er morsom. Med sine uredigerte skildringer om damer, midtlivskriser og hverdagen som småbarnsfar har han både engasjert og provosert.  Han skriver med et enkelt, muntlig språk, med svært personlig og subjektive setninger. Bruken av ”jeg” forekommer blant annet hyppig i innleggene hans. Noe som ikke er veldig uvanlig i bloggsammenheng. Likevel handler innleggene hans for det meste om hverdagen som småbarnsfar. Han bruker ironi, selvironi, overdrivelse og humor som viktige virkemidler på bloggen sin.

Peters innlegg handler som sagt for det meste om hverdagslige ting, som eksempelvis PMS, barnehagetanter og unger som ikke vil legge seg. Bloggen hans når derfor ut til de aller fleste, nettopp fordi teamene er så hverdagslige. Men nøkkelen ligger nok likevel i det at han i alle innleggene sine vinkler teamene på en humoristisk måte. Nå er det jo selvfølgelig sånn at ikke alle ler av det samme, og at verdiene våre ofte påvirker hva vi synes er morsomt. Men fordi teamene er så gjenkjennelige og enkle for leserne å relatere seg til, fungerer også humoren. Han skriver ekspressivt; fokuset ligger hele tiden på Peter, hans meninger og oppfattelser. Han benytter seg av flere elementer i retorikken, både ethos, pathos og innimellom, også litt logos. Både Ethos og pathos forekommer i de aller fleste innleggene hans. Han vinner troverdighet og tillitt hos leseren ved at det hele tiden er fokus på Peter, hans historier og hans meninger. Han prøver aldri å være noe annet enn seg selv, og det kommer også frem i innleggene. Pathos er også flittig brukt, innleggene hans handler om hverdagen, og det er derfor lett for publikum å relatere seg til innleggene hans. Fordi temaene er så gjenkjennelige for de fleste, vil de fleste også bli påvirket følelsesmessig. Og jeg synes Peter gjør en god jobb med å aktivisere følelsene til leserne sine, enten om det er igjennom gjenkjennelighet og enighet, eller om det er igjennom provokasjon og uenighet. Nylig klarte han for eksempel å erte på seg en hel barnehagenasjon ved å kalle de som arbeider i barnehage for barnehagetanter. De som da har gått 3 år på skole for å bli førskolelærere og pedagogiske ledere i barnehage så på dette som en ren fornærmelse, mens Peter mente det hele burde bli tatt som et kompliment. Du kan Peters svar til «barnehagetantene» her.

Visuelt synes jeg bloggen hans er svært enkelt oppsatt. Han har et kult forsidebilde med bilde av seg selv og sønnen, samt med tittelen Pappahjerte – for tøffe menn med myke hjerter. Under bilde finner man de ulike kategoriene en kan velge mellom på bloggen hans; Facebook, min historie, arkiv osv. Ellers er bloggen rammet inn av reklame; eksempelvis reklame fra Lego, skobutikker, jernvarehandler osv. Han har en ganske så enkel layout; han bruker arial som font, som gjør tekstene enkle og lette å lese. Bildene han publiserer er en blanding av bilder han selv har tatt, og illustrasjonsbilder han trolig har funnet på nett. Ellers synes jeg man tydelig ser at dette er en blogg skrevet av en mann, og ikke eksempelvis en typisk rosablogger som ofte er svært opptatt av at det skal se visuelt bra ut. Det er enkelt, og det er greit. Det kan virke som at det er viktigere for Peter å drive en blogg med mål om å underholde leserne, og ikke imponere dem med en flott blogg. Men igjen, nå er ikke Peter som alle andre bloggere, han er tross alt pappablogger.

Målet med bloggen Pappahjerte tror jeg i utgangspunktet ikke handler så mye om å bli størst, mest kjent eller mest populær. Skulle han holdt på med slikt måtte han blogget særdeles mye oftere, og trolig jobbet en del med det visuelle. For meg virker det mer som om Peter ønsker å underholde leserne sine og gi dem et avbrekk fra en ellers stressende hverdag. Og jeg tror bloggverden trengte et Pappahjerte.

Så, holder Facebook på å bli utkonkurert?

Siden Facebook startet opp i 2004 har de hatt nærmest monopol på sosiale nettverkssider. Nettstedet ble i utgangspunktet startet som et internt nettsted for universitetsstudenter, men ble i 2011 den første internettsiden med mer enn 1 billion visninger i måneden.  Og Facebook kan trygt sies å ha blitt en del av manges menneskers hverdag.

Selv fikk jeg ikke Facebook før et godt stykke ut i 2009, lenge etter alle vennene mine hadde fått det. Den gang var det foreldrene mine som ønsket at jeg skulle vente med å bli medlem av det populære nettsamfunnet, trolig av diverse rykter som fløt rundt blant bekymrede foreldre. I dag er min mor og jeg venner på facebook. Nettstedet som den gang ble omtalt som skummelt og farlig av foreldre, har i dag nådd også den eldre garde. Facebook sitt renommé har siden de startet opp endret seg fra å være ungt og hipt, til å bli allemannseie . Foreldre og besteforeldre rundt om i verden oppdaget at på Facebook kunne de på nytt bli kjent med gamle klassekamerater, holde kontakten med nåværende venner, samt, og kanskje viktigst av alt, ha kontroll på deres barns liv. For Facebook var ikke som Piczo eller Friendster, Facebook var kommet for å bli. Likevel spekuleres det nå rundt om at flere yngre brukere forlater nettstedet til fordel for andre sosiale medier, nettopp fordi de ikke ønsker at foreldrene deres skal ha enda et sted å overvåke dem.

DSC_1829

Daniel Miller, forfatter og proffesor ved University College London, skriver i artikkelen ”Facebook’s so uncool, but i’ts morphing into a different beast.” at flere og flere ungdommer stadig forlater Facebook. Og dette er ikke fordi disse unge menneskene har noen som helst planer om å forlate sine elskede telefoner, og nettbrett til fordel for å være ute å leke hverandre. Nei da, de de har bare bestemt seg for å bruke tiden sin på sosiale medier som eksempelvis Snapchat, Instagram og Whatsapp. Og ifølge Miller velger de litt yngre brukerne å ty til disse, fordi de ønsker å finne plattformer med jevnaldrende personer, hvor foreldrene foreløpig ikke befinner seg. Så, holder Facebook på å bli utkonkurert? Jeg tror det er viktig å påpeke at ingen av disse andre plattformene er i nærheten av å tilby like mange seksjoner som Facebook gjør. Mange av dem tilbyr kun en liten del av de, og foreløpig er de ikke i nærheten av å være store konkurrenter til Facebook. Men jeg tror foreløpig er nøkkelordet her.

Når flere yngre brukere trekker seg ut av nettstedet er det ikke bare Facebook de skaper problemer ovenfor. Nettstedet har de siste årene blitt en av de største arenaene for kjeder og bedrifter å reklamere på. News feeden har blitt proppet full av reklame, og for virksomheter har dette vært en fantastisk måte å gjøre seg kjent på. Men når flere og flere velger å melde seg ut av Facebook, må bedriftene plutselig finne andre arenaer å nå de unge på. Og skal de gjøre det krever det at bedrifter og kjeder hele tiden er oppdatert på de nyeste trendene. Selv tror jeg det er viktig for bedrifter å være der det skjer, og helst litt i forkant. Et tips ville kanskje være å inngå et samarbeid med noen unge, som anser seg selv som oppdaterte og aktive på diverse sosiale medier. Slik at de får med seg hva som er nytt og inn, kanskje også før alle andre gjør det. Det gjelder nok å hele tiden holde seg oppdatert på trender, samt å være aktive i søken om hvilke plattformer de unge nå befinner seg på.

Jeg tror vi skal spare litt på dommedagsprofetiene når det kommer til den populære nettsiden. For selv om flere tyr til andre sosiale nettverkstjenester, betyr ikke det at de ikke lenger er å finne på Facebook. Jeg tror rett og slett at det er bruksområdet av nettsamfunnet som har endret seg. Før brukte ungdommer timevis til å bare ”henge” på facebook uten mål og mening. I dag tror jeg det har utviklet seg til å ligne mer på en slags sosial oppslagstavle. For tiltros for konkurranse fra mange hold er Facebook fortsatt det eneste nettsamfunnet som tilbyr så stor bredde innenfor bruksområder. Og jeg tror at Facebook vil fortsette og eksistere en god stund til, også som en plattform bedrifter kan bruke til å nå ut til de yngre. Men når det er klart, så skal de passe seg med å bli uoppmerksomme. For plutselig blåser en eller annen universitetsstudent liv i et nytt og spennende konsept, og da er det viktig og ikke sove i timen.

Dumme mennesker, med smarte telefoner

Sjelden eller jeg vil si aldri, er mobilen min og jeg langt unna hverandre. Slik har det bare blitt. Den har alt av digitale plattformer tilgjengelig, så jeg hele tiden har mulighet til å holde meg oppdatert. Og i dagens samfunn er det viktig å være oppdatert. For hva om du skulle gå glipp av at ekskjæresten din plutselig hadde slått opp med den nye kjæresten sin? Eller at du ikke fikk med deg at Petter Northug hadde fyllekjørt før sånn 4 timer etter alle andre hadde fått det med seg. Det ville jo vært krise. Eller?

Den amerikanske professoren Lawrence Lessig(født 3. Juni 1961) har utgitt boken ”Code 2.0” hvor han tar opp utfordringer knyttet til Cyberspace. I boken snakker han om at i Cyberspace ville man kunne finne det ideale liberalistiske samfunnet, med frihet uten anarki og kontroll uten regjering. Et samfunn vi i den virkelig verden aldri kommer til å få oppleve. Men Lessig snakker kanskje aller mest om viktigheten rundt frihet, og kanskje enda mer om kontroll. Selve hovedpoenget i boken er at nettet trenger regulering og kontroll. For selv om han frykter at kontrollen vil redusere friheten, ser han at det er høyst nødvendig med den.

Lessing tar og opp et annet viktig tema i boken, han snakker om ”det andre livet”, det virtuelle livet, det livet som for noen kanskje blir det virkelige. I dag finnes det mange såkalte ”verdener” på nett hvor du kan bygge opp ditt eget liv, basert på dine lover og regler. På mange måter kan en si at man bygger sin egen alternative virkelighet på nett. Og for mange er det kanskje den virkeligheten de foretrekker. Det finnes mange spill som eksempler på dette, blant annet da World of Warcraft, som kanskje er en av de mest kjente. Selv har jeg aldri vært borte i en sånn nettbasert virkelighet, men det slår meg at nettsamfunn som blant annet Facebook også gir mange mulighet til et slags alternativt liv. Det finnes mange mennesker der ute som sitter og lager falske profiler, eller jukser til sine egne. Selv om Facebook på flere måter ikke er et alternativ til det virkelige liv, har det nettbaserte samfunnet blitt kraftig integrert i det. Sammen med mange andre sosiale medier. Profilene ligner jo særdeles på det virkelige livet, men man har allikevel muligheten til å pynte det.

Selv føler jeg at jeg blir selvmotsigende når det kommer til sosiale medier. For jeg synes folk bruker altfor mye tid på den såkalte virtuelle verden, og altfor lite på den virkelige. Likevel har jeg øynene altfor mye plassert ned i telefonen. Jeg er ikke noe særlig aktiv på disse sosiale medier, men jeg er likevel flink til å holde meg oppdatert. Og slik tror jeg det har blitt for mange. Vi er blitt så opptatt av å hele tiden være oppdatert, at vi glemmer å se alt som foregår rundt oss. Og det er skummelt og tenke på om dette en dag vil resulterer i at vi egentlig bare blir dummere mennesker, med smarte telefoner? Telefonen som i løpet av de siste årene bare har blitt mindre og mindre, gir tilgang til en verden som bare blir større og større. Digitale plattformer er blitt så tilgjengelige at vi nesten ikke rekker å kjede oss før vi tar opp telefonen og underholder oss. Og det skremmer meg at det har blitt sånn. Og aller mest skremmer det meg at jeg dessverre er sånn. For selv om det nødvendigvis ikke har noe med koder og regler som Lessing snakker så fint om, så ser jeg det som en samfunnsmessig utfordring at folk er blitt mer opptatt av å sitte på telefoner og nettbrett, en å faktisk kommunisere med hverandre. Mange av de digitale plattformene er såkalte sosiale medier, men jeg lurer på hvor sosialt det egentlig er. Internett gjør det kanskje enklere å bli kjent med folk, men hva med å bli kjent ansikt til ansikt.

Men misforstå meg rett, selv om jeg synes vi bruker for mye tid på se ned på telefonen, så ville jeg ikke vært i en verden foruten. Jeg synes bare at det har blitt for mye. Det virker som at vi har blitt mer opptatt av å dokumentere øyeblikkene på sosiale medier, enn å faktisk oppleve de. Det har blitt viktigere å ta bilde av latterkrampen, enn å faktisk bare ha latterkrampe. Og jeg må innrømme at jeg er litt bekymret for at jeg var blant de siste som fikk oppleve hvordan det var å bli bedt om å gå ut å leke når jeg kjedet meg, istedenfor å bli bedt om å leke på Ipaden. Nå er det helt sikkert ikke det jeg beskriver gjeldende for alle, og kanskje dette innlegget egentlig ble et slags oppgjør med meg og mine vaner.

"Det virker som at vi har blitt mer opptatt av å dokumentere øyeblikkene på sosiale medier, enn å faktisk oppleve de"

«Det virker som at vi har blitt mer opptatt av å dokumentere øyeblikkene på sosiale medier, enn å faktisk oppleve de»

Uansett, et liv uten den tilgjengeligheten vi har til digitale plattformer i dag er vanskelig å se for seg. De har kommet for å bli, og på mange måter er det deilig at de er der. Men man må kanskje lære seg å begrense bruken, så hele livet til slutt ikke blir digitalt. Jeg skal i hvert fall prøve å ta meg en tur ut i morgen, med mobilen liggende hjemme. Så får vi se hvor langt jeg kommer, før jeg finner ut av at jeg må hjem, for å se om Petter Northug har tilstått å ha fyllekjørt eller ikke.

Tro ikke alt du hører..

”Tro ikke alt du hører, og si ikke alt du vet. Da sparer du mange bører, på sinn og samvittighet”. 

Som mindre lærer vi at vi ikke skal tro på alt vi blir fortalt. En nyttig lekse man kan ta med seg livet ut. Enten om du kan bruke den i forhold til sladder og informasjon du har hørt i skolegården, på en arbeidsplass eller i forhold til noe du har lest på internett. Ingenting er sant, før du vet at kilden troverdig. Sånn pleier i hvert fall jeg å tenke, men jeg har og blitt lurt.

2

Forskning.no hadde 23. Mars et oppslag om at mange brukere forholder seg svært lite kildekritisk til ting de leser på sosiale medier, du kan lese hele artikkelen her. I oppslaget oppfordrer journalist Niels Edrup alle til å forholde seg kildekritisk til sosiale medier, med historier om hvordan det tidligere har gått galt når folk stolte blindt på det de leste. Han skriver om at sosiale medier har blitt en arena for utgivelse og innhenting av informasjon, og at vi som aktive samfunnsborgere må være forsiktig. Delekulturen på sosiale medier som twitter og facebook, har den siste tiden bare blitt større. Men om man forholder seg til all kunnskap man finner på nett, som om den allerede har blitt kryssjekket av eksperter eller journalister, tar man kraftig feil. Fra tid til annen dukker det eksempelvis opp et bilde av en savnet person på news-feeden din, med en rørende tekst, og et ønske om at du skal dele bilde. En slik situasjon ender ofte med at mange deler. Du som deler føler kanskje at du gjør noe, hjelper noen, men uten helt å tenke på konsekvensene av det. For det finnes kriminelle som oppretter slike innlegg, med en skjult agenda, og da gjør en kanskje vondt verre ved å være med på å dele. Men hadde du gitt saken litt ekstra oppmerksomhet, og ikke bare ditt ”del” ville du kanskje raskt oppdaget at det var ugler i mosen.

Et tips vil derfor være å alltid være kritisk til informasjon du finner på internett og sosiale medier. Ofte skal det ikke mer til en litt ekstra oppmerksomhet for å skjønne at ting ikke alltid er som de ser ut. Og i mange tilfeller er det enkelt og verifisere informasjonen som skrives på nett. Let etter kilden, er den troverdig? Er nettstedet informasjonen er publisert på troverdig? Det handler om å bruke hodet, og sunn fornuft. Også når det kommer til pop-up annonser, email, betaling på nett og mennesker du ikke kjenner som kontakter deg på sosiale medier. Dobbeltsjekk alt. Pass godt på passordene dine, og ha mange av de. En kan aldri være for forsiktig.